Denne filmen burde vært påbudt i Norge
Spaltist
Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.
Dette er slett ingen filmanmeldelse. Og det er heller ikke nødvendig fordi det er kjent for de fleste at stort sett alle filmanmelderne i Norge har vært over seg av begeistring for den nye filmen «Markens grøde». Det er da jeg også. Og støtter derfor fullt ut at filmen er Norges Oscar-kandidat til neste år.
Når jeg tar så hardt i at jeg vil påstå at filmen burde vært påbudt for enhver nordmann, så er det fordi jeg synes det er nødvendig for alle som lever i dette landet å få med seg viktig norgeshistorie. Alle bør ha lest stor, norsk litteratur.
Og i en tid da vi stadig får høre at folk flest leser stadig mindre, så er det dessverre et faktum at svært mange av dem som lever her i landet i dag aldri har lest eller kommer til å lese en roman som kom ut i 1917. Det trass i at «Markens grøde» er et mesterverk, førte til at Hamsun fikk Nobelprisen i litteratur, og har et tema som er brennaktuelt også i dag.
Portrett av Knut Hamsun 1944. Foto: Martha Grande Myhrslo / Nasjonalbiblioteket / Wikimedia Commons / Falt i det fri
Dessuten ble boken også herostratisk berømt fordi den egentlig førte til at det er mulig å si at selv store kunstnere kan være idioter. Ja, den ble vel også årsaken til flere debatter om det er mulig å skille kunstneren fra kunsten; rett og slett kunne applaudere stor kunst fra en kunstner du på ingen måte vil bli forbundet med.
Og det er altså absolutt mulig. Knut Hamsun skrev mange mesterverk, med «Markens grøde» som det ypperste. I alle fall det han fikk den høythengende litteraturprisen for.
Samtidig dummet han seg loddrett ut og ble mislikt av generasjoner i Norge fordi han ga Nobelprisen – gullmedaljen og diplomet – til Nazi-Tysklands propagandaminister Joseph Goebbels i 1943.
Ikke nok med det: I et følgebrev til Goebbels, skrev Hamsun: «Jeg vet ingen som så utrettelig år etter år har skrevet og talt Europas og menneskehetens sak så idealistisk som De, hr. Reichsminister!»
Knut Hamsun under et møte med Rikskommissær Josef Terboven på Skaugum i Oslo i 1941. Foto: Ukjent / Wikimedia Commons / CC BY-SA 4.0
Tenk hvordan nordmenn flest reagerte på det under annen verdenskrig! Norge var okkupert av et skrekkvelde, der Goebbels absolutt var en av de verste. Og så gir den i sin tid populære og anerkjente norske forfatteren Nobelprisen han fikk i 1920 til Adolf Hitlers propagandaminister.
Ja, han besøkte også Hitler, og skrev et «vakkert» minneord om ham da Hitler hadde tatt sitt eget liv.
Selvfølgelig førte Hamsuns nazisympatier til at nordmenn flest fnøs av ham. Og i årevis ikke ville lese bøkene hans. Men så viste det seg at stor kunst overlever det meste. Ingen kunne ta fra Knut Hamsun at litteraturen hans var gedigen. Nordmenn lærte altså å skille mellom sak og person, for å si det på en annen måte.
Selv folk som virkelig hadde fått lide på grunn av nazismen måtte erkjenne at Norge skal være stolt av at en så stor kunstner er herfra.
Selvsagt bør du lese «Sult», «Mysterier», «Pan», «Victoria» og alle de andre rundt 20 romanene fra kanskje Norges største dikter gjennom alle tider. For ikke å snakke om «Markens grøde». Men nå får du altså en lettere inngang til fortellingen om menneskets urkraft, forholdet til jorden og det enkle i kontrast mot det moderne samfunnet.
Isak Sellanraa i norsk værbitt og dramatisk natur. Foto: Oskar Dahlsbakken / Ymer Media / Handout / NTB
Du kan rett og slett gå på kino og se den episke fortellingen om Isak Sellanraa og Inger med hareskåret, og få en vakker filminnføring i et av de beste romanprosjektene som er skrevet i Norge. Jeg garanterer deg at du vil tenke etterpå. For eksempel at Hamsun tok veldig feil da han i sin eneste diktsamling , «Det vilde kor» (1904), skrev at «om hundre år er allting glemt».
Knut Hamsun er slett ikke glemt. Verken på godt eller vondt. Det er heller ikke litteraturen hans, nesten alltid skildret i Nord-Norge. Og slett ikke temaene i bøkene, som kontrasten mellom det tradisjonelle og moderne Hamsun så brilliant formidler i «Markens grøde», og som Hans Petter Moland får vist så godt i den vakre filmen, som heldigvis ser ut til å gå lenge på kino ennå. Sogn og Fjordanes natur er forresten valgt som bakteppe i stedet for Nord-Norges.
Hva er det Hamsun vil fortelle oss i «Markens grøde»? Først viser han oss strevet til Isak og Inger da de bygger en gård gjennom mange år i strevsom natur. Og gleden de opplever ved å få det til. Så kontrasten da Inger på dramatisk vis får oppleve bylivet, men samtidig lar seg besnære av det moderne. Da hun vender tilbake er ingenting som før.
Den fiktive familien Sellanraa foran den fredede fjellgården Ormelid i Luster i Sogn. Foto: Oskar Dahlsbakken / Ymer Media / Handout / NTB
Hamsun bruker Inger som et speil på menneskets sårbarhet, samtidig som han konkluderer med at mennesket må vende tilbake til jorden og naturen for å finne ekte mening og moralsk fotfeste.
Selvsagt er det brennaktuelt i dag også. Vår iver etter teknologiske nyvinninger, vår jakt på stadig mer, på dibbedutter av alle slag. Ja, vi lar oss forføre av tekniske hjelpemidler, KI og hva det måtte være. Men blir vi mer lykkelig av den grunn?
«Markens grøde» stilte egentlig de spørsmålene allerede i 1917. Og Knut Hamsun ga oss klare svar. Hadde han levd i dag er jeg overbevist om at han for lengst hadde forlatt det fascistiske tankesettet fordi han hadde fått se hvor galt det bar av sted med det Goebbels, Hitler og de andre nazistene forårsaket.
Han ville garantert vært naturverner og satt pris på at vi nordmenn også i 2026 fikk en mulighet til å bli kjent med budskapet i «Markens grøde».
Les også
Hva med en nystartet kulturavis for Bergen?
Temaer i artikkelen
Følg det du er interessert i, og finn artiklene på For deg
内容来自 BA.no - Forsiden - CHECK 08/04/2020,版权归原作者所有。
阅读原文 ↗