Han var epokens kanskje mest fèterte kulturhelt

Spaltist

Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

En gang i blant må litterære milepæler markeres. I disse dager er det hundre år siden Ernest Hemingways gjennombruddsroman, «The Sun Also Rises», kom ut.

I 1926 var Hemingway tjuesju år gammel. Han livnærte seg som Toronto Stars utenrikskorrespondent i Paris. Ved siden av jobben dyrket han et skjønnlitterært forfatterskap.

Han hadde fått utgitt noen prosatekster, kjennetegnet ved sin ordknapphet, og var en sentral skikkelse blant de kosmopolitiske avantgardistene på venstre bredd.

Det litterære stjerneskuddet gjorde opprør mot sin spissborgerlige bakgrunn fra Oak Park, en forstad til Chicago. I den mentale bagasjen hadde Ernest en traumatisk opplevelse: Som nittenårig ambulansesjåfør under første verdenskrig, på et frontavsnitt i Nord-Italia, hadde han vært nær ved å bli drept av en splintgranat.

Ernest Hemingway i Milan, 1918. Foto: Ermeni Studios (Wikimedia Commons)

Alt dette spilte inn i boken som på norsk (utgitt i 1929) fikk tittelen «Og solen går sin gang». Boken ble emblem for The Lost Generation. Hemingways mentor Gertrude Stein hadde satt denne merkelappen på de rastløse unge menneskene som var gjenlevende etter at millioner av deres samtidige hadde satt livet til på slagmarken.

Det er en nøkkelroman, med et persongalleri bygget på forfatteren selv og hans venner. Ingen i den eksil-amerikanske kunstnerkolonien hadde problemer med å peke ut hvem som var hvem.

Hovedpersonen er Jake Barnes, en utenrikskorrespondent som på fritiden driver fra bar til bar på Montparnasse. Jake er forelsket i bohemdronningen Lady Brett Ashley, og hun i ham. Haken er at en krigsskade har ødelagt Jakes evne til å «få´n opp». Dermed kretser de to rundt hverandre, på jakt etter substitutter. Brett plager dem begge med sin promiskuitet.

Handlingen forflyttes fra Paris til spanske Pamplona og den årlige San Fermin-fiestaen, sentrert rundt tyrefektning og okseløp gjennom trange gater. Brett er dronningbien i en kube av fortapte menn.

Naturlig nok går det ad undas med både vennskap og kjærlighet.

Cover av bokens utgave fra 1954. Foto: Wikimedia Commons

Min fascinasjon for Ernest Hemingway går tilbake til det skjellsettende året 1968. Jeg var nitten år gammel, veteran fra vårens gatekamper i Paris, godt i gang med å skrive lange prosadikt etter mønster av Allen Ginsbergs «Howl», nesten ferdig med en roman som Samuel Beckett hadde skrevet før meg.

Til jul fikk jeg av min litteraturkyndige far en biografi som nettopp var kommet ut: «Papa Hemingway» av A. E. Hotchner.

Boken var en succès de scandale. I 1961, bare sekstito år gammel, hadde Hemingway lidd en tragisk død – ifølge familien på grunn av en vådeskuddulykke. Nå avslørte Hotchner at det var selvmord.

I tillegg ga han risset av et spennende livsløp. Hemingway var en begersvinger, men samtidig levende opptatt av fysisk aktivitet. Kraftkaren likte å bokse, han var en ivrig skiturist i Alpene, han elsket å sykle på landsbygden utenfor Paris. Fra guttedagene av var Ernest en pasjonert fisker og jeger.

Etter hvert som han kom til pengene, tok slike interesser helt av. To ganger dro Hemingway på storviltjakt i Kenya. Etter hvert som Karibia ble hans habitat, først i Key West og deretter Havanna, var dypvannsfiske den store lidenskapen. Pasjonen for tyrefektning varte livet ut.

Hemingway likte å bokse. Foto: AP Photo / NTB

I sin samtid ble Hemingway selve sinnbildet på forfatteren som handlingsmenneske. Den glødende antifascisten ga moralsk støtte til lojalistisene under den spanske borgerkrigen, og som krigskorrespondent hadde han stor glede av å sette livet på spill nær frontlinjen.

Under annen verdenskrig fremsto han, i dyrkingen av sitt macho-image, som en parodi på seg selv. Også da var han akkreditert journalist, men brøt med fagets skrevne og uskrevne regler.

Hemingway satte seg i spissen for en paramilitær gruppe av franske partisaner, drev med etterretningsvirksomhet for den amerikanske hæren, og rykket inn i Paris før noen andre. «Hemingstein-brigaden» tok æren for å ha frigjort baren på Hotel Ritz.

I etterkrigstiden fikk playboy-tilværelsen overtaket. Han var epokens kanskje mest fèterte kulturhelt, en krevende rolle for mannen som vekselvis søkte og mislikte rampelyset.

Etter ikke bare én, men to småflyulykker i Afrika, var han fysisk redusert. Kunstneren rehabiliterte seg med kortromanen «Den gamle mannen og havet», og endelig fikk han Nobelprisen i 1954.

Likevel, særlig etter at Castro-revolusjonen gjorde det umulig for han å fortsette å bo på Cuba, ble de siste årene en nedtur preget av psykisk forfall.

Ernest Hemingway med Cubas leder Fidel Castro i mai 1960. Foto: AP Photo / NTB

Men da han sto på høyden, var han enorm. Hvis noen ønsker et tips om perfekt skjønnlitterær prosa, skal de finne frem til sidene i «The Sun Also Rises» der amerikanerne ankommer Pamplona og blir sugd inn i fiestaen. Alle som ønsker å skrive, har noe å lære av intensiteten i den sekvensen.

Hemingway er en av den moderne skrivemåtens nybrottsmenn. I sitt fokus på undertekst fremhevet han strykninger som den viktigste delen av skriveprosessen. Han insisterte på sin skepsis til adjektiver, blomsterspråk og lange setninger. Han dyrket gjentakelsen. Som lærebok er gjennombruddsromanen hans uvurderlig. Men først og fremst er den en eviggrønn leseropplevelse.

For min egen del har ingen roman vært viktigere. Jeg og noen kompiser slukte den. Til vår henrykkelse oppdaget vi at solen fortsatte å gå sin gang over San Fermin-feiringen. Ikke ti ville hester kunne hindre oss i å finne veien til Pamplona i den andre uken av juli – år etter år gjennom syttitallet.

Resultatet ble at jeg debuterte med en roman basert på en roman.

Les også

Eier de ikke skam i livet?

Temaer i artikkelen

Følg det du er interessert i, og finn artiklene på For deg

内容来自 BA.no - Forsiden - CHECK 08/04/2020,版权归原作者所有。

阅读原文 ↗

把喜欢的内容,留在你的新标签页。

打开我的订阅