Anmeldelse av The Good Daughter: Denne må du ikke gå glipp av

(Nettavisen)

Jeg må innrømme en ting med én gang. Jeg har ikke lest boken. Til tross for at Karin Slaughter selger i bøtter og spann over hele verden har hun gått under radaren min. Etter å ha sett serien, er boken allerede bestilt. 

Moderne krimserier har en lei tendens til å havne i én av to grøfter. 

Enten blir det et slags puslespill der folk bare flyttes rundt som brikker i et manus, eller så drukner alt i seig melankoli der ingenting skjer på fire episoder. The Good Daughter går rett i strupen på deg fra første stund, og nekter å slippe taket. 

For noen anmeldere blir dette sikkert for enkelt. For underholdende. For alle oss som liker at det faktisk skjer noe, og som setter pris på ren og skjær underholdning, er det derimot midt i blinken. I tillegg om du i utgangspunktet vil like to sterke kvinner i hovedrollen så vil denne ligge nærmere hjertet.

Det er det gode samspillet som er den virkelige sukkerbiten i denne serien. Foto: PEACOCK

Ingen trekker ut historien

Her er det ingen som har fått beskjed om å trekke ut historien for å fylle enda en episode. Nye avsløringer kommer på løpende bånd, karakterene får stadig nye problemer å hanskes med, og akkurat når du tror du har skjønt hvor historien skal, tar den en ny vending.

Det er ikke nødvendigvis subtilt. 

Det er heller ikke alltid spesielt realistisk, men du verden så befriende det er med en krimserie som først og fremst vil fortelle en skikkelig god historie, og som ikke er redd for å gi publikum valuta for tiden vi investerer.

To søstre overlever en brutal tragedie i oppveksten som river familien i fillebiter og merker en hel småby. 28 år senere smeller det på nytt i det samme lokalsamfunnet, og gammel dritt tvinges opp til overflaten. «Mørke hemmeligheter i en småby» har vi sett hundre ganger før, men forskjellen her er at fortiden ikke brukes som et billig triks. Det er et åpent sår som aldri har grodd fordi alle har latet som de er ferdige med det.

Vidunderlig kjemi

Det er en regel i spenningsserier som sier at uten en skummel lommelykt kan du ikke vise den. Foto: PEACOCK

Serien står og faller på samspillet mellom hovedpersonene, og for en innertier av en casting det er. Isende friksjon, vidunderlig dialog og kjemi. 

Det beste er likevel at plottet faktisk henger sammen. Vi har alle sett lovende serier spore helt av i episode fem fordi manusforfatterne har malt seg inn i et hjørne. Her føles vendingene uunngåelige. Du sitter ikke bare og lurer på hvem som gjorde det, du er genuint redd for hva som skjer med folka på skjermen.

Er den helt uten feil? Nei. 

Mot slutten skrus dramatikken til et knepp eller to over hva realismen egentlig tåler, og avsløringene kommer så tett at du knapt rekker å trekke pusten. 

Men det driter jeg egentlig i når helheten er såpass stram, mørk og godt spilt.

Har du ikke denne på radaren, er det bare å rydde kvelden.

Les også: Anmeldelse av Skavlan: Forstyrret

Les også: Anmeldelse av «Mari»: Ubehagelig vond og vakker

Les også: Anmeldelse av «Rinnan»: Sterkt, brutalt og ubehagelig

Les også: Yaga: Morsom, rar og sexy thriller

Les også: Test av Vita julekalender 2026: Best kjøp for veldig mange

内容来自 BA.no - Forsiden - CHECK 08/04/2020,版权归原作者所有。

阅读原文 ↗

把喜欢的内容,留在你的新标签页。

打开我的订阅