Isabela (8) lever med sjelden diagnose. Det stopper ikke drømmen

Da Isabela kom til verden i juni 2018, seks uker for tidlig, ble familiens liv snudd på hodet. 

Moren Ruta Levickaite fikk bare holde den nyfødte babyen sin i noen få minutter, før den knapt to kilos lille jenten som manglet hud på høyre fot, ble hastet til intensivavdelingen. 

– Legene hadde ingen svar på hva som var galt med henne. Vi ble sendt til videre barneklinikken der hun ble overvåket 24 timer i døgnet, og der ble vi i tre måneder, minnes moren.

Det har blitt mange sykehusbesøk for Isabela. Foto: Privat

Frykten og usikkerheten rundt datterens tilstand var altoppslukende. Ruta googlet. Jo mer hun leste, ble det tydeligere at dette ikke var noe som kunne løses med kirurgi eller hudtransplantasjon. 

Smertene var så store at Isabela måtte få morfin, noe som førte til at det vesle hjertet stoppet seks ganger, og legene måtte gi hjertekompresjon. 

– Jeg gråt og reagerte veldig sterkt. Hver gang bandasjene skulle byttes, var jeg så bekymret at jeg holdt på å besvime, jeg var så redd for å miste henne, forteller tobarnsmoren, med tårer i øynene.

Isabela Levickaite (8) har den sjeldne bindevevssykdommen RDEB. Foto: Eirik Hagesæter

Sommerfuglbarn

Etter halvannen måned kom svaret fra gentesten. Både foreldrene og legene fikk bekreftet mistankene. 

Isabela har recessiv dystrofisk epidermolysis bullosa (RDEB). 

Resessiv dystrofisk epidermolysis bullosa (RDEB)

  • En sjelden, medfødt og svært alvorlig hudsykdom. Personer med denne tilstanden kalles ofte «sommerfuglbarn» på grunn av hudens ekstreme skjørhet.
  • Kommer av en genetisk defekt i COL7A1-genet. Dette fører til mangel på type VII-kollagen, et protein som fungerer som «ankeret» mellom overhuden og underhuden. Uten dette løsner huden ved minimal friksjon.
  • Typiske symptomer er smertefulle blemmer og åpne sår over store deler av kroppen.Utbredt arrdannelse som kan føre til at fingre og tær vokser sammen (pseudosyndaktyli). Blemmer i slimhinner (munn og spiserør) som gir alvorlige ernæringsproblemer. Betydelig risiko for å utvikle en aggressiv form for hudkreft (plateepitelkarcinom) i ung voksen alder.
  • Det finnes ingen helbredende kur. Tradisjonell behandling består av omfattende, daglig sårstell med spesialbandasjer, smertelindring og ernæringsstøtte.

Det finnes flere underkategorier. Isabela har den mest alvorlige formen av sykdommen, som er en sjelden tilstand som under 20 personer lever med i Norge. 

– Vi hadde aldri hørt om det før, og verken meg eller min mann har det i familien. Det var et sjokk å ta innover seg, forteller hun. 

RDEB skyldes en genfeil som hindrer kroppen i å produsere type VII-kollagen, et protein som er bindeleddet som holder hudlagene sammen.

Isabela Levickaite sammen med mamma Ruta og storesøster Patricija hjemme i Knarvik. Foto: Eirik Hagesæter

Fordi Isabelas hud mangler dette, kan selv en forsiktig berøring føre til blemmer og smertefulle sår som bruker lang tid på å gro og etterlater arr. Huden hennes er svært skjør, og et lite dunk kan føre til indre blødninger. 

Barn med diagnosen omtales ofte som «sommerfuglbarn», fordi huden deres er like sårbar som vingene til en sommerfugl.

– På sykehuset fikk vi opplæring i sårstell og bandasjering. Vi måtte passe på absolutt alt som kunne være farlig. Jeg tror ikke jeg sov på et helt år etter at vi kom hjem, jeg var konstant på vakt.

Isabela er lei seg for at hun ikke kan ha på seg neglelakk som søsteren, forteller moren. Da må de ta lakk rett på huden, for neglene faller ofte av på grunn av sårdannelser. Foto: Eirik Hagesæter

Huden holdes ikke fast

Vi befinner oss hjemme hos den litauiske familien på fire i Knarvik der Isabela (8) og storesøster Patricija (9) viser frem storfangst etter Halloween.

Det er lite utad som vitner om at Isabela har en sykdom. Men under klærne er flere deler av kroppen alltid dekket av spesialbandasjer. 

– Huden holdes ikke fast som hos oss andre. Hvis hun detter eller bare klør seg, kan huden falle av, og det blir til sår. Om man drar i håret, kan huden fra hodebunnen følge med, forteller moren. 

Sykdommen påvirker også innvendige slimhinner. Isabela kan få blemmer og sår inni munnen og muligheten for skader strekker seg fra spiserøret og ned til magesekken. 

– Hun kan ikke bite i harde ting som et eple, alt må deles opp i bitte små biter, og hun må spise forsiktig. 

En slikkepinn må spises rolig. Foto: Eirik Hagesæter

Mistenkeliggjort

Får hun blemmer, må de punkteres med en steril nål med en gang. For Ruta bringer dette frem vonde minner. 

Som da de var på juleshow på Knarvik senter for noen år siden, og hun oppdaget en ny blemme på datteren. 

– Jeg fant frem nålen og stakk hull. En dame begynte å skrike for hun trodde jeg var narkoman og tilkalte vektere. Jeg måtte, på dårlig norsk prøve å forklare den kompliserte sykdommen, og jeg var livredd for at de skulle ringe politiet eller barnevernet, forteller Ruta. 

Isabela Levickaite kjenner ikke til en annen hverdag og for henne er stårstell og bandasjering like vanlig som å pusse tennene. Foto: Eirik Hagesæter

Det har også blitt mange blikk og kommentarer fra andre voksne når de har sett sårene og bandasjene hennes. 

Folk har spurt om det er smittsomt. Ruta har følt seg mistenkeliggjort, at folk tror de skader henne. 

Barn kan peke, stirre og spørre. 

– Hva sier du til dem da, spør hun Isabela, som sitter tett inntil moren i sofaen, en smule sjenert. 

– At jeg er født sånn, og da forstår de det bedre, svarer hun modent.

En dag om gangen

Med to så tette barn ble det travelt de første årene. 

– Da Isabela ble født og vi forsto hvor mye hjelp hun trengte ble hverdagen selvfølgelig annerledes enn vi hadde sett for oss.

Det var mye foreldrene skulle lære seg, mange bekymringer, samtidig som de skulle være der for begge barna. 

– Vi tok en dag om gangen og fant etterhvert våre egne rutiner.

Her sammen med pappa Tadas Levickiene. Foto: Privat

Ruta forteller at hun i den første tiden hadde det vanskelig, hun var sint på verden, på hvorfor dette skjedde med dem. 

Hun konsentrerte seg og tenkte bare på barna samtidig som hun hadde søvnmangel og levde i et kronisk stress. 

– Det tok ganske lang tid før jeg klarte å bearbeide frykten min og finne litt mer ro i meg selv, forteller hun åpenhjertlig. 

Ekteparet har fordelt oppgavene mellom seg. Hun bader og skifter bandasjer om morgenen, faren om kvelden. 

– Vi prøver å få hverdagen til å gå opp og samtidig finne tid til hverandre. Vi er også en aktiv familie som liker å gjøre hyggelige ting sammen. 

Et år skiller de to søstrene. Foto: Privat

Familien har hele tiden prøvd å gjøre hverdagen mest mulig normal og liker å dra på utflukter sammen. Foto: Privat

Søstrene har et tett bånd. Foto: Privat

Hverdagslogistikk

Hverdagen krever ekstra logistikk for at Isabela skal kunne leve mest mulig normalt. 

Alle dager starter og slutter med sårstell, vask og bandasjeskift. 

Daglig brukes rundt seks spesialbandasjer fordelt på morgen og kveld, som utgjør rundt 600 kroner. Foto: Eirik Hagesæter

Da hun begynte i barnehage, ble moren med som assistent for å passe på. I dag har hun fast assistent på skolen som kan skifte bandasjer og tilrettelegge skolehverdagen for å unngå skader, en rettighet moren har kjempet hardt for. 

I familiens garasje står flere kasser fylt med medisinsk utstyr, og et helt skap ved badet er fylt opp av bandasjer og salver. 

Om natten må hun sove med votter for å unngå å få sår av å klø seg i søvne, og inni dem ha på en skinne til hendene for å strekke dem ut. Foto: Eirik Hagesæter

Sko må kjøpes i ett nummer større og ha spesialsåler og klærne må være myke og løse. 

Men Isabelas historie handler om langt mer enn sykdommen. 

– Selv om den fører med seg store utfordringer, definerer den ikke hvem Isabela er. Hun er en livsglad, målbevisst jente med egne drømmer, styrker og personlighet, sier moren.

Isabela har funnet sin store lidenskap på Cirkus Balance og drømmer om å bli sirkusakrobat. Foto: Skjalg Ekeland

Vil bli sirkusakrobat

For familien har det alltid vært avgjørende at hun skal få kjenne på mestring og glede. 

Isabela har prøvd både ballett og fotball, men oppdaget raskt at det ble for vondt.

Vendepunktet kom da hun så en opptreden med . Isabela var ikke i tvil. Dette ville hun drive med, uansett hva. 

I sirkuset bruker utøverne heldekkende kostymer, noe som betød at Isabela kunne gjemme bandasjene og føle seg mer vel. 

Foreldrene ble enige om å la henne prøve, så lenge huden tålte det, og treningen ikke påførte ekstra sår. Valget falt på gulvbasert akrobatikk, slik at hun slipper å klatre i tau eller få for tung belastning på hendene.

Her føler Isabela seg fri. Søster Patricija som driver med skøyter, røper at hun ikke klarer å gå i spagat, slik som lillesøsteren. Foto: Skjalg Ekeland

I dag har hun funnet sin store lidenskap og drømmer om å bli sirkusakrobat og instruktør som voksen. 

I treningslokalene på Mindemyren lyser hun opp mens hun tuller og ler med vennene sine.

– Hva er det vanskeligste du har lært til nå?

– Å snurre hjul!

– Hvordan føles det i kroppen når du klarer et nytt akrobatikktriks helt perfekt?

– Da føler jeg meg bra, stråler Isabela.

Mentor og trener i Circus Balance, Ruta Kiveryte har blitt en stor støttespiller for Isabela. De har fått et nært bånd, både på og utenfor treningen. Foto: Skjalg Ekeland

Søster og trener

Trener og mentor Ruta Kiveryte har betydd mye for den lille akrobaten. 

Båndet har blitt så tett at hun beskriver dem som søstre. 

Etter trening er hun med på enda en time, før de to tar bussen hjem sammen etter lange treningsøkter. 

– Da Isabela startet for et år siden, var hun stille og sjenert. Nå har hun blomstret, forteller trener-Ruta. 

– Hun er en helt fantastisk jente, hun er så utrolig motivert, inspirerende og klager aldri på noe. 

Mentor og trener i Cirkus Balance, Ruta Kiveryte har blitt en stor støttespiller for Isabela. Foto: Skjalg Ekeland

Det vanskeligste for treneren er å sette grenser.

– Noen ganger er det vondt å si nei. Isabela vil utforske alt og prøve alt, men jeg må passe på hva som er trygt for huden hennes. Det er sårt å se skuffelsen i øynene hennes når jeg må stoppe henne, men samtidig har hun en unik tålmodighet.

Kiveryte forteller at hun er imponert over Isabelas viljestyrke, og blir rørt av motet hun viser. 

– Isabela har funnet sitt «happy place» her. Hun lærer meg mer enn jeg lærer henne, for hun minner meg på å sette pris på de små tingene og å aldri gi opp!

Håp for fremtiden

Ruta forteller at familien har fått god støtte oppfølging fra Haukeland sykehus, Rikshospitalet og samlinger og konferanser med andre familier som lever med sykdommen i

Det finnes i dag ingen behandling eller kur for sykdommen, som innebærer en høy risiko for alvorlige komplikasjoner og senskader, blant annet en aggressiv form for hudkreft før fylte 30 år. 

– Jeg drømmer om at medisinsk forskning og genterapi en dag kan gi en behandling som gjør henne helt frisk, sier moren. 

Øynene fylles opp igjen på nytt. 

– Vi håper at vår datter kan leve et mest mulig normalt liv og bli lykkelig. Vi må håpe, og vi må tro. 

For familien handler hverdagen om å leve her og nå, feire hver seier og glede seg til neste trening.

På spørsmål om hva Isabela vil si til andre barn som har en sykdom og kanskje tror det er ting de aldri kan klare, er svaret klart. 

– Du trenger bare å øve. Øve og ikke gi deg.

内容来自 BA.no - Forsiden - CHECK 08/04/2020,版权归原作者所有。

阅读原文 ↗

把喜欢的内容,留在你的新标签页。

打开我的订阅