Eier de ikke skam i livet?
Spaltist
Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.
«Jeg skal aldri hjem,» har investoren Øystein Stray Spetalen erklært fra sitt skatteeksil i Sveits. «Jeg synes synd på unge mennesker som er hardtarbeidende og vil skape noe for seg selv og familien sin. Norge er helt ødelagt.»
Heldigvis for Spetalen er han ikke ensom i gjøkurets hjemland. Rundt seg har han en voksende diaspora av norske pengepugere, også de fordrevet fra den ramponerte steinrøysen. Der oppe er skattetrykket blitt så ekstremt at enkelte blant de hardtarbeidende ikke lenger har råd til champagnevisp av gull, men må nøye seg med sølv.
I vår tid er det et negativt fokus på økonomiske flyktninger fra Afrika og Asia, fattige lykkejegere som misbruker asylretten for å skaffe seg og familien sin et bedre liv.
Men hva skal vi si om lykkejegerne fra Norge, økonomiske flyktninger som søker seg til skatteparadiser for å gjøre seg selv og familien enda fetere? Hvem er det størst grunn til å forakte?
Les også
Hva er det arbeiderkapitalistene sutrer for?
I den sosialistiske tenkningen har kapitalflukt alltid vært å anse som økonomisk landssvik. Fenomenet har vanligvis gjort seg gjeldende når det er en revolusjon i emning. Før i tiden opplevde de rike gjerne å bli stoppet på kaien i St. Petersburg eller Shanghai. I stedet for å slippe unna med exit-formuen, måtte de dingle i en lyktestolpe – omgitt av jublende røde garder.
Her til lands har vi unngått slike tilstander. At klassemotsetningene i nyere tid har vært relativt moderate, går tilbake til 1935. Arbeiderpartiet hadde gjort et brakvalg, men trengte ekstern støtte for å danne regjering. Den fikk de fra Bondepartiet, og dermed oppsto alliansen mellom arbeidere, bønder og fiskere som ble landets nye grunnvoll. Samarbeidet kaltes Kriseforliket.
Samme år inngikk organisasjonslokomotivene LO og NAF (i dag NHO) en hovedavtale som regulerte spillereglene i arbeidslivet. Over hele fjølen ble klassekampen nedtonet, en suksessformel for de kommende tiårene.
Riktig nok fikk forståelsen mellom arbeiderbevegelsen og høyresiden en knekk under annen verdenskrig: Betydelige deler av næringslivet samarbeidet med okkupasjonsmakten – hovedårsaken til at Ap gjorde rent bord i etterkrigstiden. Men i det store og det hele har klassesamarbeidet stått seg godt frem til våre dager. Der er ikke uten grunn at dagens Arbeiderpartiregjering rommer to multimillionærer.
Les også
Det er noe ulekkert ved rikinger som sutrer
Oppførselen til det nye sjiktet av superrikinger viser med all tydelighet at fortidens glansbilde krakelerer. Kapitalflyktningene bryter en uskreven samfunnskontrakt om økonomisk borgfred i Norge.
Er det virkelig noen som innbiller seg at det er mulig å være self-made? Helt uten andre? I ly av klasseforliket, ved å stå på skuldrene til den strevsomme norske befolkningen, har noen få bygd seg opp enorme formuer. En liten håndfull skummer fløten av hele nasjonens innsats, og føler ingen takknemlighet. Kapitalflukten er et uttrykk for at viljen til å gi noe tilbake er fraværende.
At et av de mest solide samfunnene på planeten er plaget med dette fenomenet, må sies å være verdenshistorisk lavmål. Mens store deler av Europa faller fra hverandre i en kaskade av økonomisk misnøye, fremstår Norge som stabilitetens øde øy.
Likevel er landet langt fra tilfredsstillende for kakseklassen. I sin angst for å måtte gi slipp på økonomisk lommerusk, trekker de stigen opp etter seg i Sveits.
Spetalen er koryfeen i et gråtekor som norsk historie aldri før har opplevd maken til. En gang i tiden var nordmenn et stoisk og stolt folkeferd. I våre dager er sutring blitt et av de fremste nasjonale kjennetegnene. Og utrolig nok: De som det er minst synd på, disse som vasser i velstand, er flinkest til å klage sin nød. De megarike vinner norgesmesterskapet i sutring.
I sin angst for å måtte gi slipp på økonomisk lommerusk, trekker kakseklassen stigen opp etter seg i Sveits, skriver Gjelsvik. Foto: Towfiqu Barbhuiya (Unsplash)
Hvem ødelegger for hvem? Det som ødelegger Norge, er et hemningsløst næringsliv. Oppdrettsanlegg og gruvedrift tar knekken på livet i fjordene våre. Vindkraftindustri tar skjønnheten ut av landskapene våre. Datasentre stjeler kraften vår. Motorveier fortrenger jordbruksarealer. Hyttebyer eter seg inn i uberørt natur. En heslig byggeskikk, i fortetningens tegn, gjør byene våre ulevelige. En satsing på vulgærturisme sliter ned kulturminner.
Det som ødelegger kloden er at private formuer har vokst seg store nok til å utfordre og overgå statsmakten – helt utenfor fellesskapets demokratiske kontroll.
Takket være globalisert handel, redusert beskatning og en ustyrlig finansnæring har det over hele verden oppstått en økonomisk overklasse med tidligere ukjente maktmidler – innkapslet i en kokong av ekstrem rikdom.
Individene innenfor denne kasten er selvgode, selvtilfredse og selvsentrerte i en slik grad at de har mistet enhver autentisk forbindelse til resten av menneskeheten. I rikdomsveldets verdensanskuelse er alle vi andre arbeidsmaur i deres tue, utelukkende egnet til å utbyttes.
Overklassen er blitt så mektig, og de fleste steder vernet av effektive statlige voldsapparater, at den knapt nok kan røres. En slik situasjon nører opp under et syn på egen fortreffelighet som gjør at selv de minste begrensninger oppfattes som utålelige. Jevnt over er det blitt kutyme at kapitalistene kan diktere sine økonomiske betingelser.
Her til lands møtes denne oppfatningen med en motbør som knapt nok overstiger mild bris. Det er i en slik sammenheng vi må se et forvrengt virkelighetsbilde der Norge er «ødelagt».
Egoisme er kapitalismens drivkraft. Det ligger i pengepugerens vesen å være svikefull mot alt annet enn sine egne interesser.
Les også
– Boken hans er blitt historisk
Temaer i artikkelen
Følg det du er interessert i, og finn artiklene på For deg
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
内容来自 BA.no - Forsiden - CHECK 08/04/2020,版权归原作者所有。
阅读原文 ↗