Ødeleggelsen langs bybanen er like uforståelig som den er kontrollert

Spaltist

Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Utslettelsen av det tradisjonelle boligområdet ved Storetveitveien nærmer seg slutten. Protestene har vært mange og vektige, til ingen nytte. Dermed fullbyrdes enda en av fortetningsskandalene som har stilt seg i kø langs bybanetraséen.

Bit for bit mister Wergeland sitt preg av sjarmerende soveby for de velstående, etablert omkring år 1900. Erstatningen blir totusentallets groteske mangel på interesse for boligtrivsel: i det aktuelle tilfellet seks blokker med 88 leiligheter stuet sammen på det opprinnelige tomtelandet til ni eneboliger.

Vakre gamle hus og hager skal erstattes med massiv likegyldighet. Alt taler for at bokvalitetene vil være omvendt proporsjonale med profitten til Nyhaugen AS og LAB Entreprenør.

Vi vet jo alle at Wergeland ikke er alene om å være gjenstand for en slik maltraktering. Det sentrale knutepunktet på Paradis, selve juvelen blant de bergenske forstedene, er allerede ødelagt av «Danskebåten» med tilstøtende hesligheter.

Men verre skal det bli. I dette ikoniske villastrøket foreligger det foreløpige planer om 330 nye boliger. Hvor mange tradisjonelle eneboliger som må vike, finnes det ingen tall på.

Ved Storetveitveien. Foto: Emil Weatherhead Breistein

Etter alt å dømme er dette bare begynnelsen på en total omkalfatring av Paradis, ettersom den kommunale plan- og bygningsetaten er selve pådriveren for utviklingen. Å utradere det opprinnelige forstads-Bergen er en våt drøm som byråkrater og toneangivende politikere deler med byens entreprenører.

I forbindelse med et prosjekt i Paradisalleen, der 86 boliger krever 8,6 dekar, uttaler nevnte etat seg «positiv til at området på Paradis utvikles slik at en kan oppnå effektene av en fortetting langs bybanestoppet.»

Tydeligere kan det ikke sies at Bybanen er blitt selve brekkstangen i bestrebelsene på å gjøre store deler av Bergen til et riktig mistrøstig sted.

Den arkitektoniske fortettingsideologien, en blant klimabekymringens mange misvekster, har gjort en generasjon av beslutningstakere blinde for alt annet – og tilsvarende entusiastiske i sin iver etter å oppnå mildt sagt bevegelige klimamål.

«Danskebåten» på Paradis. Foto: Skjalg Ekeland (arkiv)

Kravet om gangavstand til Bybanen, sammen med et sykkelveinett som langt overskrider bergensernes behov, har gjort fotgjengere og syklister til fiender av det tradisjonelle Bergen. Eller rettere sagt blir de misbrukt av politikere og entreprenører som vil drive sin vilje igjennom.

Miljøpolitikkens mantra er at vi skal bo oppå hverandre. Å stue folk sammen som sild i tønne er opplest og vedtatt som En God Ting. Mitt stalltips er at fremtidens tapere vil komme fra slike golde bomiljøer, der mangelen på trivsel er en utilsiktet skade. Så hvorfor oppretter vi dem?

Sånn kan vi fortsette å gremme oss langs banens ferd mot Flesland. På Skjold går en av planene ut på å bygge 171 boliger. Oversiktsbilder viser at et hyggelig nabolag skal erstattes med noe som minner om brakkene i Auschwitz.

Et rusk i maskineriet er det at utbyggeren, Bono Bolig, har gjort opp regnskap uten vert. Prospektet lanseres med detaljerte illustrasjoner – før alle huseierne i området er blitt tvunget til å selge. Dermed er det meste sagt om arrogansen i det bergenske eiendomsbaroniet.

Prosessen minner til forveksling om miseren på Wergeland. Pengemenneskene vet at de har byråkrater og politikere i lommen. Før eller senere får de det som de vil.

Planene ved Sørhaugen Skjold.

Det var Skjold. Ennå er vi ikke fremme ved Lagunen.

Allerede nå er ødeleggelsen kommet langt. Likevel kan mye berges. Angrepet på særpreget til forstaden Fana må stanses. Basta! Dette uforliknelige urbane miljøet er, i sin avspeiling av epoken før og etter 1900, like viktig å ta vare på som Bergen sentrum.

På vegne av velgerne har vekslende byråd gitt rovdyrkapitalismen fritt spillerom i gamle Fana. Når de lokale politikerne ikke er i nærheten av å skjønne hvilke kulturverdier som står på spill, må nasjonale myndigheter sette foten ned.

Som befolkning har vi ikke noe annet valg enn å stille et motkrav om at Riksantikvaren driver igjennom total områdefredning langs den sørlige bybane-traséen.

Tilsvarende strenge begrensninger må legges på all videre byutvikling, i alle retninger. Som samfunnsmennesker har vi en plikt på oss til å avverge disse katastrofene i fornyingens navn, som blant annet Sandviken er blitt gjenstand for.

Alternativer er at vi i løpet av få år vil oppleve Bergen sentrum som en koselig og velpleid potteplante, med blomster som turistene kan like å snuse på, omgitt på alle kanter av hogstfeltene etter vakker tradisjonsbebyggelse. Ødeleggelseslysten er regissert av våre politiske organer, og derfor desto mer utilgivelig.

Lagunetoppen. Foto: Eirik Hagesæter

Nå familier tvinges bort fra hjemmene sine, i byfornyingens navn, er det et overgrep. Og noe langt mer enn det. Fremfor alt er det et angrep på den urbane opplevelsen til fremtidige generasjoner.

Kapitalistisk grådighet tygger det gamle forstads-Fana i stykker, bit for bit. Dermed forsvinner minnene om en skjønnhetslengsel som preget mennesker i Bergensdalen i en ikke altfor fjern fortid.

Tilbake sitter vi med denne ugne fornemmelsen av samrøre mellom politikk og kapital, av vennskap og kjennskap, av en medgjørlighet overfor pengemakten som overskrider ideologiske skillelinjer. I ødeleggelsen av Bergens forsteder har både høyresiden og venstresiden den samme møkken på hendene.

Hvordan kom vi dit? Hvorfor er pietetsfølelsen fraværende, og kvalitetsbevisstheten så lav? Selv om ikke alle folkevalgte skal skjæres over en kam, er hovedinntrykket deprimerende. Makten har vi lagt i hendene på mennesker som mangler omsorg for en by som rangerer høyt på verdens skryteliste.

Les også

Han var epokens kanskje mest fèterte kulturhelt

Temaer i artikkelen

Følg det du er interessert i, og finn artiklene på For deg

内容来自 BA.no - Forsiden - CHECK 08/04/2020,版权归原作者所有。

阅读原文 ↗

用 HomepageTab 新标签页关注 RSS,打开浏览器就能看到更新。

安装 HomepageTab