Da jeg leste dette, kjente jeg på sorg og vantro
Debattinnlegg
Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Da jeg leste om at historieprofessor Stephan Sander-Faes ved UiB sår tvil om eksistensen av nazistenes utryddelsesleirer, kjente jeg på sorg og vantro.
Professoren skal riktignok verken undervise eller veilede studenter ut vårsemesteret 2027, etter beslutningen fra UiB. Han har også beklaget uttalelsene og understreket at han ikke benekter Holocaust. Likevel gjør ikke dette ordene hans mindre alvorlige.
Ja, ytringsfrihet er en grunnleggende demokratisk rettighet, men den fritar ingen fra ansvaret for å forholde seg til historiske fakta. Særlig viktig er dette ansvaret for dem som underviser og formidler historie til kommende generasjoner.
Hva skjer med samfunnet vårt dersom vi begynner å så tvil om veldokumenterte forbrytelser og viske ut minnet om de rundt 2,7 millioner menneskene som ble drept i nazistenes fem sentrale utryddelsesleirer i det tyskokkuperte Polen?
For meg er ikke dette bare et spørsmål om historiske fakta. Bak tallene finnes menneskeskjebner som gjorde et uutslettelig inntrykk på meg allerede som trettenåring. Jeg kommer aldri til å glemme mitt første møte med Auschwitz, en av nazistenes største konsentrasjons- og utryddelsesleirer.
Da jeg besøkte leiren sammen med foreldrene mine, var det første jeg så inngangsporten med ordene «Arbeit macht frei» – arbeid gjør fri. Med et barns naive blikk kunne jeg ikke forstå hvordan disse ordene kunne stå over inngangen til et sted der mennesker ble fratatt nettopp friheten.
For meg betydde arbeid håp og muligheten til et bedre liv. Mine egne foreldre hadde emigrert til Norge i håp om en tryggere økonomisk fremtid. Jeg hadde derfor lært å forbinde arbeid med frihet og trygghet, ikke med tvang, lidelse og død.
Ordene «Arbeit macht frei» ved inngangsporten til arbeidsleiren. Foto: Markus Schreiber / NTB
Jeg husker murbygningene, skorsteinen i det fjerne og den tunge stillheten. Jeg hadde lært om Auschwitz på skolen og visste hva en utryddelsesleir var.
Likevel kunne ingen historiebok ha forberedt meg på synet av små barnesko, briller, kofferter, hår og stripete fangedrakter. Gjenstander som en gang tilhørte mennesker med navn, familier, drømmer og håp om en fremtid. Men det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var fotografiene.
Jeg husker spesielt bildet av en polsk jente, Czesia. Hun var bare 14 år gammel da hun ble drept i Auschwitz. Nesten på min alder.
Jeg så på ansiktet hennes og tenkte på alt livet hun aldri fikk oppleve. Hva drømte hun om? Hvem ønsket hun å bli? Hvordan ville livet hennes ha sett ut dersom hun hadde fått vokse opp?
Det får vi aldri vite, fordi noen hadde bestemt at hun ikke hadde rett til å leve.
Jeg husker at jeg kjøpte en bok om fangene i Auschwitz. Jeg leste historiene deres med tårer i øynene og stilte meg ett spørsmål: Hvordan kunne mennesker gjøre noe slikt mot andre mennesker?
Les også
Vi må aldri glemme 26. oktober!
Den tysk-jødiske filosofen Hannah Arendt forsøkte å forstå nettopp dette gjennom begrepet «ondskapens banalitet». For det mest skremmende er kanskje ikke at mennesker kan begå grusomheter, men at tilsynelatende vanlige mennesker kan gjøre det uten å stille spørsmål ved sine egne handlinger.
Det er nettopp her Marian Turskis ord får sin dypeste betydning, nemlig at «Auschwitz falt ikke ned fra himmelen». Veien dit ble banet av hat, løgner og en gradvis umenneskeliggjøring av andre, men også av dem som valgte å tie.
I dag hører vi om masseinternering og overgrep mot uigurer i Kina, om mennesker som blir drept i Ukraina, og om sivile som lider og dør i Gaza.
Når vi fornekter fortidens grusomheter, åpner vi døren for at de kan gjenta seg. Det gjør vi også når vi tier om urett og lidelse fordi tausheten er politisk bekvem.
For om 100 år vil historien også dømme oss. Ikke bare for det vi gjorde, men for det vi visste og unnlot å reagere på.
Kanskje må også vi en dag beklage, slik professoren har gjort. For det er én ting å beklage ordene man har sagt. Noe annet er å måtte beklage at man tiet da man burde ha sagt noe.
Les også
– Jeg husker kloremerkene i veggene
Temaer i artikkelen
Følg det du er interessert i, og finn artiklene på For deg
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
内容来自 BA.no - Forsiden - CHECK 08/04/2020,版权归原作者所有。
阅读原文 ↗